Jeg snakker ofte med venninner som er klemt i situasjoner jeg får utrolig vondt av, og jeg får nesten enda mer vondt av å høre at de ikke tør/klarer åpne seg ordentlig for andre "nære" venner. Etter min oppfatning har du to grupper med venner.

---

1. De du fester/kødder/ler/spøker med, hvor alvorlige temaer omtrent aldri er på agendaen. Dukker et alvorlig tema opp, blir det viftet bort raskest mulig.

2. De du rett og slett kan gjøre alt med. De du kan prate om alt med - hvor du føler at du får respekt, forståelse, blir lyttet til, kan gråte på skulderen til - når som helst, og hvor som helst.

---

Noen foretrekker kanskje kun å ha venner under kategori 1). Mennesker er forskjellige, og noen foretrekker helst å ha det konstant morro, og helst aldri føre opp noe alvorlig på agendaen - og hensiktene til folk er vel også forskjellige. Noen har rett og slett ingen problemer og lovpriser livet på alle mulige måter, mens andre kanskje prøver å fortrenge det de egentlig sliter med.

Poenget mitt er: Som en venn er din jobb å lytte til og observere dine nærmeste. Noen har det virkelig ikke enkelt, men tør rett og slett ikke å ta det opp. De frykter kanskje å ikke bli forstått, å ikke bli respektert, å virke for selvsentrert eller rett og slett fordi de har dårlig selvtillit. Ja, jeg har hatt en samtale med en venninne i kveld som har utløst dette innlegget, men jeg merker at dette er et veldig klassisk problem - og jeg snakker hovedsaklig om jenter.

---

Kjipe situasjoner beskrevet av ulike piker

• Ikke være tilstede, avbryte når du forteller noe vanskelig. En merker med en gang om mennesker hører - om de ikke er til stede, slutter du å fortelle med det samme. Eller når du innleder til å si noe sant og litt vondt og de avbyter med å si for eksempel; ?å, se den fine bilen der.? Da kjenner du deg liten.
  
  
• Folk bryr seg når de må. Når det er på det mest dramatiske, når det skjer noe som virker litt interessant ? da er folk der. Men når du kanskje trenger det mest, er ingen der.
  
  
• Fasade ? dagen etter at du forteller noe kjipt til dine venner, blir du bedt om å ikke tenke på det. De spøker det bort, og ber deg heller stashe deg opp og slenge i det noen shots. Da har du egentlig ikke noe valg enn å få på deg en fasade hvor du egentlig føler deg tvunget til å ta på deg et humør du egentlig ikke har. Et falskt smil. En falsk latter.
  
  
• Når noen later som ingenting selv om de vet at du ikke har det godt. De unngår å stille spørsmål som egentlig kan glede. De ignorerer det hele i håp om at ting bare skal gå over. De glemmer å tenke over hva de selv hadde ønsket om de hadde vært i en kjip situasjon. De glemmer å følge opp.
  

Situasjoner som kan glede

• Når noen oppriktig spør: Hvordan går det med deg. Og ønsker å høre svaret.
  
  
• Når noen ser deg rett i øynene når du snakker og når du forteller om det som er vondt ? selv om blikket ditt flakker, holder de blikket festet. Det viser at de tåler og høre og er til stede. Og det kjennes utrolig verdig.
  
  
• Det viktigste du kan gjøre er å si at du er der om han eller hun trenger det. Og gi uttrykk for og virkelig MENE at du alltid vil være der og stille opp om det skulle være noe.
  
  
• Man opplever verdighet ved små ting som når noen tørker tårene dine når du gråter. Du kan bli flau over å vise at du gråter og føler skam, snur deg ofte vekk. Hvis noen sier at de tåler å se det, og tørker tårene dine, kjennes det veldig godt. Det kan også gi en følelse av verdighet om noen holder deg i handa, gir en klem eller et kyss på panna.

---

Det kan skjule seg utrolig mye bak et smil. En svært vond sannhet kanskje. Jeg fikk øynene mine åpnet veldig opp i dag, og jeg ser hvor viktig det er å virkelig konstatere for dine nærmeste at de kan komme til deg uansett når det måtte være med hva det måtte være - OG virkelig vise at du mener det. Du blir kanskje sjokkert over hva du får høre, når noen virkelig bestemmer seg for å stole på deg og åpner seg opp for deg. Da er det viktig at du står klar med et åpent sinn, åpne armer, respekt, omtanke og forståelse.

Dette ble et langt og kanskje følelsesladet innlegg, og jeg er for trøtt til å lese igjennom det. Mulig ting er rotete formulert, men dere forstår forhåpentligvis poenget mitt.